Christian Pedersen tok oss med på en oppdagelsestur på Arendal kirkegård. Vi skulle se på symbolene på gravsteiner. Vi lurte nemlig på om dagens gravmonumenter har en like rik symbolsk utsmykning som de gamle?
Den som har satt seg inn den rike symbolikken som møter oss på de gamle gravminner, er Christian Pedersen. Han er en sprek pensjonist, men jobbet på kirkegården i 30 år. Han har alltid vært interessert i lokalhistorie, men da han arbeidet på kirkegården begynte han å beskjeftige seg med kirkegårdskultur. Han satt seg skikkelig inn i symbolikken bak de mangfoldige og rikholdige utsmykninger som særlig er å finne på de gamle gravminner både i jern og stein på Arendal kirkegård. Christian delte av sin kunnskap i boken «Arendals kirkegård - et levende kulturminne». Han bidro med flere artikler i boken. Og boken anbefales til den som vil vite mer om kirkegården.
 |
| Medaljong av B. Thorvaldsen kalt Dødens Genius. Det er Eros som sørger over tapet av sin elskede Psyke. |
Da han viser oss rundt på kirkegården, merker vi fort at han er lommekjent. Han øser av sin kunnskap mens vi stanser ved ulike gravsteder med sine helt spesielle gravminner. Vi spurte ham hvilken av gravsteinene han synes er finest, men det ville han ikke si. «Alt har sin sjarm» mener Christian, «det kommer an på øynene som ser.» Vi må si at han forstår å veilede besøkende til å se. Ved Christians hjelp får man øyne opp for de mange utsmykninger.
På de gravminner han viser oss, er det andre utsmykninger å se enn kun et kors. Vi fikk se gravminner med bakgrunn i antikken, som for eksempel den brutte søylen som avbilder livets slutt, Eros som sørger, valmuekapsler som symboliserer søvn, en senket fakkel som står for sorg, laurbærkransen som representerer seieren, eføy med sitt eviggrønne bladverk assosieres med udødelighet, ringen som symboliserer evigheten og sommerfuglen symboliserer sjelen.
Andre gravminner har tydeligere kristne henvisninger som kors eller kalk, anker og hjerte som symboliserer tro, håp og kjærlighet, eller alfa og omega – første og siste bokstaven i det greske alfabetet som gjengir Johannes åpenbaringens ord ”Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden”. (Åp 22,13).
Andre interessante symboler er soloppgangen bak korset som står for Jesu oppstandelse, timeglasset som minner om livets forgjengelighet, seierskransen Jesus har gitt den avdøde og mye mer. For eksempel valgte noen å ha avdødes navn inngravert i en stein, formet som en bok for å formidle at avdøde var innskrevet i den himmelske Livets bok.
Vi får også se noen helt spesielle rariteter. En gravstein har en overdel som kan snus slik at også baksidens inskripsjon kan leses. Arendal kirkegård ble vigslet og tatt i bruk i 1814.
 |
| Kirkegårdens raritet. Denne gravsteinen kan snus. |
Fortsatt er det gravminner igjen fra den tid. Vandringen på kirkegården har vist oss et vidt spekter av gravminner. Hvilke man selv liker kan være smak og behag. Likevel må man konstatere at utsmykningen var mer omfattende på de gamle gravminnene. Da vi spør Christian hva han synes om de nye gravsteinene så medgir han at de nye steiner har flott og fint arbeid, men at han savner noe av den gamle symbolikken. Dessuten likte han ved de gamle gravsteinene at man hadde for det meste benyttet seg av lokale steinsorter. På kirkegården er det å finne steiner i blågrå larvikkitt, fjæregranitt og gneis fra skjærgården mellom Arendal og Fevik. Slik er det ikke lenger. I våre dager er det stort sett importert stein som brukes. Det synes Christian er synd.
Da vår vandring nærmet seg slutten viste Christian oss en gravstein som han liker veldig godt. Gravsteinen har en medaljong som viser hvordan en engel passer på sjelen i evigheten. Dette bildet synes han er veldig rørende. Under vandringen kom vi også inn på
 |
Medaljongen på gravsteinen avbilder en engel som passer sjelen i evigheten.
|
kirkegårdsdriften. Christian trivdes godt i jobben på kirkegården. Dette skyldtes også at Arendals befolknings satt pris på sin velstelte kirkegård. Han innrømmer at den er veldig arbeidskrevende. Den er innpasset i terrenget og parkmessig anlagt. Det er det ikke mange andre av i Norges land. Men det var spesielt for han å jobbe på kirkegården. Stadig vekk ble han minnet om at levetiden har en ende. Kirkegården er et sorgens sted og minner om forgjengelighet. Da kan det være ekstra godt å ha symboler som minner om håpet. Og de symboler Christian viste oss var alle sammen håpstegn midt i havet av gravminner som sprer en vemodig eim om seg.