av Inger Elise Nilsen 
Jeg vokste opp i sentrum av Arendal under krigen. Vi hadde ikke flust med mat, men vi sultet heller ikke. Det var strenge påbud om blending, så vi satt bak blendingsgardiner som gjorde at ikke en stripe lys skulle glippe ut. Det var for å forhindre at allierte fly skulle kunne finne sine bombemål.
Tyskerne bestemte og dirigerte alt i byen. Bl.a. rekvirerte de leiligheter hvor tyske soldater skulle bo. I 
gården hos oss, tok de en leilighet, hvor de bygget inn køysenger til en tysk tropp på 14 - 16 mann.
Selve julaften samlet familien seg bak blendingsgardinene. Noen overdådig julemiddag hadde vi ikke, heller ikke mange gaver under juletreet.
Men vi hygget oss med sang og musikk. Mamma satt ved pianoet og spilte de kjære tradisjonelle julesangene; også vakre parafraser over salmene.
Plutselig ringte det på døren. Hvem kunne det være, på selveste julaften? Utenfor sto en av underoffiserene som bodde ved siden av. Han hadde hørt musikken, og spurte høflig om han og soldatene kunne få komme inn og høre på musikken. Selvfølgelig ble de sluppet inn. Det var jo på en hellig julaften. Soldatene stilte seg i ring rundt pianoet og sang med på de sangene som var kjente for dem. Det var unge gutter som sang så flott, og da Glade jul/Stiller nacht ble spilt, var det vel ikke et øye som var tørt i stuen hos oss. Så takket de høflig for seg, og gikk tilbake til leiligheten deres.
For meg ble dette et vemodig minne gjennom en tung og mørk krigstid. Her var det unge soldater som var kommandert ut langt hjemmefra. Hva følte ikke de av lengsler og savn. De var fienden. Vi var de okkuperte. Likevel fant vi hverandre for en liten stund gjennom musikken som gikk fra hjerte til hjerte. Dette ble et minne som jeg aldri glemmer!